
En ekte Monsterkokk finner stadig på nye måter å fange troll på, og trollene har ikke akkurat blitt smartere med tiden. Skal vi lage pudding eller suppe av kveldens soveromsfangst mon tro?
Illustrasjon: Camilla Carrion.


Konjakk
Skiver av godt landbrød
Det flyr en ildsprutende drage rundt taklampa. Den er skrekkelig sint og snøfter og puster og peser. Den vet ennå ikke hva den har i vente.
Utdrag fra "Monsterkokeboken — fang dem, drep dem og spis dem med skje!" Tekst Wenche With, illustrasjon Camila Carrion
En gammel mumie
Et pølsebrød
Ketchup
Sennep
Mumier er egentlig bare litt forvirra. De vandrer rundt i bandasjen sin og ser ingenting fordi de har bandasje foran øynene. Slik gjør du: Åpne et pølsebrød. Hold det mot mumien, og gi mumien et lite dytt slik at han faller og blir liggende i klem inne i brødet som en ekte pølse. Mumiepølse kan lett bli litt tørt, så det er viktig å bruke rikelig med ketsjup og sennep.
Utdrag fra "Monsterkokeboken– fang dem, drep dem og spis dem med skje!" Illustrasjon av Camilla Carrion.
En skikkelig stor og feit hai som prøver å se skummel ut
Vannglass med litt vann i
Sitron
Noen mynteblader
Haier bor egentlig i havet. Det er ikke uten grunn at de snoker rundt vannglasset ditt om kvelden. Haier elsker vann. Slik fanger du en hai: Hold vannglasset ditt i hendene, mens du sier høyt: ” For et herlig glass vann jeg har her. Hadde jeg vært hai ville jeg hoppet oppi. Nam, nam, nam!” Vent litt og du vil se at haien jomper oppi vannet. Garantert! Legg hånda over glasset slik at den ikke hopper ut igjen, og la haien trekke litt. Drikkes romtemperert med noen dråper sitron. Pynt med mynteblader.
Utdrag fra "Monsterkokeboken– fang dem, drep dem og spis dem med skje!" Illustrasjon av Camilla Carrion.



Dette er Slafseslusken
Slafseslusken bor under bordet
Der lever han av det som måtte falle ned i munnen hans.
Litt fiskepudding, en brødskorpe, en eggebit og ikke minst deilig, deilig syltetøysøl.
Slafseslusken elsker smuler.
Han er stor gutt, har sin helt egne plass og sitter pent og spiser
Ikke søl, ikke gris. Spise pent.
Det gjør Tore.
Når mamma og pappa ser på.
Han liker all slags mat han
Men han liker ikke voksne
Derfor titter han bare frem når de voksne ikke følger med
Slafseslusken er en smarting
Det synes Tore
Men når han spiser en appelsinbåt blir han til et skip som seiler rundt på sjøgulvet,
på et hav fullt av smulefisker
Når han spiser en drue blir han til en liten ball som kan sprette høyt, høyt opp i været
Da spiser han nesten av hånda til Tore
Sprett-spis-sprett-spis-sprett-spis!
Mamma og pappa synes at Tore søler noe veldig.
De sier at de ikke kan skjønne hvordan Tore skal vokse og bli stor når gulvet får all maten.
De gir Tore smekke for at han ikke skal søle, mamma legger gulvkluter rundt stolen hans
Slafseslusken koser seg med de nye teppene sine,
og lurer på om han ikke kan få en hodepute også.
En dag er Tore syk
Han har feber og kaster opp
Omgangssyke sier mamma, men Tore kan ikke se noen i gangen.
Tore sitter ikke ved bordet og spiser
Han ligger i sengen og tenker
Tenker på Slafseslusken og hvor sulten han må være stakkar
Hvem skal mate Slafseslusken nå som han er syk?
Da får Tore en idé!
Han tar alle druene fra fruktfatet på stua
og legger dem på gulvet.
Så åpner han døra til kjøleskapet på vid gap.
Nå kan Slafseslusken spise mange druer og få supersprettmage!
Så kan han sprette opp i kjøleskapet og finne akkurat det han har lyst på.
Helt selv!
I senga ligger en ganske syk men ganske klok gutt.
På stua står en ganske snill men ganske sint mamma.
Hva gjør alle druene på gulvet Tore? Og hva foregår i kjøleskapet?
Da må Tore forklare.
Forklare om Slafseslusken som er så glad i mat,
og om Slafseslusken som er så veldig sulten nå som han er syk.
Da får mamma en idé!
Hun henter det lille bordet som dukkene pleier å spise rundt.
Hun dekker på med dukkebestikk, dukkekopper og dukkefat.
På en stol sitter bamse, på en annen sitter baby-Ruth, den siste stolen er tom.
Så går hun på stua og Tore hører henne rope;
– Slafseslusken nå må du komme, nå er det mat!
– Han tør ikke komme mamma. Du må si at det ikke er farlig!
-– Det er ikke farlig Sluffeslasken, bare kom og spis!
Og der står Slafseslusken i døra, han er tynn som en tørr spagetti og sulten som en Slafseslusk. Han er vill i blikket og Tore hører at magen hans glefser helt bort til senga.
Så serverer mamma druer til alle sammen.
Hun sier at Slafseslusken er veldig flink til å spise mat
og at en slik liten spise-kar jo også må få sitte ved et bord når han spiser.
Det er Tore helt enig i,
og tar seg en drue han også.





Sagt på en annen måte er det en film:
Om en ung jente som leter etter noe å tro på.
Om en eldre prest som ønsker at flere skal tro på det samme som han.
Om en far som mener man ikke skal tro, men vite.
Om en ung gutt som tror på mamman sin
Om at folk kanskje ikke bør tro på alt de hører.
Filmen som er en god blanding av fiksjon og fakta er bygd opp som en multiplothistorie, med en hovedhistorie og to bihistorier, der disse veves inn i hverandre og krysses når den røde midtstenen i Nidarosdomens rosevindu forsvinner.
Handlingen settes i gang av at Peik, en ung gutt som er tvunget til å vokse opp innenfor murene av erkebispegården ved Nidroscensis Icclesia (Nidarosdomen) på begynnelsen av 1500-tallet, finner en gjemt pergamentrull. Der fremkommer det at grunnen til at folk blir syke og dør i Nidaros, ikke skyldes hans mors trolldom slik kirken påstår, men en giftig sopp som vokser på korn. Ikke nok med det, erkebiskopen og hans menn lar folk tro at sykdommene skyldes trolldom og Guds straff slik at de kan kreve folk for avlat og tilby frelse mot betaling i jordeiendommer og penger, og på den måten beholde makten.
Det eneste som hindrer Peik fra å renvaske morens navn og advare folk er at han er fysisk innesperret bak erkebispegårdens murer. Han gjemmer pergamentrullen bak en gravstein inne i Nidarosdomen¶ og med en mistenksom erkebiskop i hælene forsøker han å søke hjelp.
I nåtid kommer filmens hovedperson, Mia på 12 år, flyttende til Trondheim sammen med faren for å bo i nærheten av St.Olavs hospital, der mammaen ligger i koma. Hennes største ønske er at mammaen skal våkne opp igjen, og da hun under et skolebesøk i Nidarosdomen blir kjent med historien om St.Olav, og hører om hvordan pilgrimer mirakuløst har blitt helbredet ved kirken opp gjennom historien, blir hun, til sin fars store forferdelse, overbevist om at moren kan reddes på samme måte.
Selmersen, en desillusjonert kirketjener i Nidarosdomen lar seg inspirere av tyveriene fra Munch-museet og den påfølgende femdoblingen av besøkstallene det gav museet. Gjennom sin noe tvilsomme svoger kommer han i kontakt med Lom-karene. I håp om at det vil øke besøkstallene til Nidarosdomen ber han dem, under dekke av å være renholdsarbeidere som vasker de gamle glassmaleriene i kirken, om å gjennomføre et lite tyveri av noe kirkesølv. Alt går etter planen inntil en av Lom-karene går litt for mye opp i rollen som vindusvasker og kommer til å ødelegge det berømte rosevinduet på Nidarosdomens vestvegg. Den røde midtstenen løsner, og i forfjamselsen tar Lom-karene den like godt med seg, og truer etter hvert med å hugge den opp i småbiter og selge den som magiske krystaller på alternativmessen i Oslo.
Det ingen på dette tidspunktet ennå vet er at det er den røde midtstenen i Nidarosdomens rosevindu som opprettholder opplevelsen av tiden. De åtte kronbladene på vinduet symboliserer Jesus oppstandelsesdag og begynnelsen på den nye tidsregningen. Nå som den røde midtstenen er borte, har det oppstått et hull som gjør det mulig å reise i tid!!
Mia, som ikke ønsker å påføre faren ytterligere bekymringer utforsker sin nye overbevisning i skjul, og blir ytterligere inspirert når hun møter en belest og kunnskapsrik gutt, Peik som viser henne en gammel navnløs grav inne i Nidarosdomen. Hun tror at det er St.Olavs hellige skrin hun har funnet, og at det er et tegn fra Gud. Når hun så blir vitne til at Peik forsvinner på mystisk vis, blir hun overbevist om at det er Gud som forsøker å teste henne, og at hun må redde ham for å redde moren.
¶ På 1500-tallet lå Erkebispegården og Nidarosdomen vegg i vegg som i dag, men forskere mener å ha funnet spor som tyder på at de var knyttet sammen av en buegang som erkebiskopen og hans menn benyttet.
Har du et veletablert produksjonsselskap eller er du en fremadstormende regissør er det bare å ringe!!







Som tidligere nevnt på denne siden jobber jeg for tiden med et kortfilmmanus som har arbeidstittel Hvit jul– Blå jul. Begynnelsen på synopsiset til denne filmen finnes under merkelappen "Barnebøker og tekstproduksjon", og følger som sagt fortsettelsen.
....Neste dag viser det seg ganske snart at det er en grunn til at familien har kranglet om hvem som skal arve oldemor i julen, og det handler om at oldemor ikke er helt enkel å ha i hus. Hun viser seg å være både en uforskammet, frekk, selvmedlidende og selvgod gammel dame som snakker nonstop, og som kun har øyne og øre for seg selv. Julen trues bokstavelig talt av en oldemor som viser seg å være et troll av en kjerring. Ikke er det reint nok, ikke har de hjemmebakt julebrød, Kathrine spiser for mye og ungene er lausunger. Under julegrøten gråter hun høylydt over tapet av egne døtre, og spolerer alle tilløp til å lage koselig julestemning. Med en gang samtalen begynner å handle om noen andre enn henne, snakker hun høyt om seg selv helt til de andres samtale kveles i høylydt skvalder. Hun er komplett blottet for empati og hevder hardnakket at Evy, moren til Geir og barnas farmor døde fordi hun åt mat fra utlandet. Det til tross for at hun beviselig døde av kreft. Unger eller ikke unger tilstede spiller ingen rolle for oldemor, problemstillingen eksisterer ikke for henne. Hun snakker om negre og feite folk på Tven, og advarer ungene mot å dra på badeland på grunn av alt pisset i vannet og alle sykdommene.
Kathrine greier ikke lenger anstrenge seg for å være hyggelig, hverken til Geir eller til Marta. Geir går i åpen konfrontasjon med bestemoren, og et hvert tema utvikler seg etter hvert til en høylydt diskusjon der Marta roper ut at de ikke må innbille seg noe bare fordi de bor i Oslo, og at det er ingen som estimerer henne.
Geir innser at om denne jula skal reddes er han nødt til å ta grep. Han får fremdeles ikke tak i Torkjell, og tilbyr seg på tomannshånd overfor Kathrine å kjøre oldemor tilbake til gamlehjemmet, en biltur som tar tre timer til sammen. Han kjører med glede til tross for at han har drukket vin! Kathrine synes forlaget er lavmål, og svarer at en samboer i fyllearresten er det siste hun trenger akkurat nå.
Som en velsignelse fra oven ringer endelig Torkjell sent på kvelden, og Geir går for å snakke på gangen. Torkjell forklarer at han er på hytta og hadde glemt telefonladeren hjemme, men at han nå har fått låne lader av en hyttenabo. Han forteller videre at han ikke fikk tak på moren før jul til tross for gjentatte forsøk på å ringe aldershjemmet, og at han nå har drukket vin og ikke kan komme å hente henne, og at det sikkert er den beste løsningen om hun blir der hun er.
Vin eller ikke vin, Geir ser jula og samboerforholdet passere i revy. Når han kommer inn til de andre igjen forteller han gledesstrålende at Torkjell har invitert Marta opp på hytta på deilig norsk julemat med hjemmebakte julekaker og heimbakkukakku, at han selv har lovt å kjøre henne til bussen og at de må dra med det samme. Marta som i grunnen begynner å bli klar for nytt publikum, blir snurt for syns skyld men protesterer ikke. Høylydt.
Geir følger Marta vel på bussen, der hun plasserer seg på setet ved sjåføren. Der begynner hun ganske snart å snakke om hvor leit det er at mennesker er blitt så travle, og at det er ingen som har tid til å snakke med hverandre lenger.



I mammahjerter finnes det mye rart
alt det de elsker er trygt bevart
kattunger søte og sommerminner
små kirsebærkyss og iskrem på pinner
Og fremst av alt i deres sinn
små gutter og jenter med bollekinn
En slik liten gutt handler boka om
og hva som skjedde da broren hans kom.
Kanskje er Folke en liten tass
med mammas hjerte er hans palass
med Bamse han leker og koser seg
for Bamse han går aldri lei
Sammen de leser en bok om kaniner
og deler deretter en eske rosiner
Du skal lenge lete om du vil finne
to venner som de som bor der inne.
I det de ned i en bok skal dykke
et hjertebank uten sidestykke
”Hei som det bråker, hva er det nå?
Er det virkelig besøk å få?”
Herr Baby står på trappa på øverste trinn
setter foten i døra og smetter inn
Slenger seg på sofaen, blunker til Bamse
Hva med en liten tannløs romanse?
Så pakker Herr baby sin koffert ut
smekker og smokker, små flasker med tut
rangler og ringer å bite på
skjorter og bukser med knapper blå
Bamse følger storøyd det hele
Alt dette fine som vi skal dele
Selv synes Folke det begynner bli trangt:
”Dette har egentlig gått for langt!”
Herr Baby er en rar liten gutt
spiser og raper og promper til slutt
I bleien han lager små kaker brune
”Forsyn dere mens de enda er lune.”
”Fy stinkadorris det lukter nå
de kakene der er garantert rå!”
Folke vil ha sin sofa tilbake
”Andre boller du snart skal få smake!”
Bamse mener han ikke bør klage
”Herr Baby er av det sjarmerende slaget!”
Folke er ikke sikker på det
men Bamse han vil slett ikke se
at ”Jo da, Herr Baby har søt liten kropp,
bare han ikke sinter seg opp.
For når det ikke går som han vil
han hyler som om han borer med drill”
Jeg jobber i disse dager med et manus til en kortfilm som har arbeidstittel "Hvit jul—Blå jul".
Temaet for filmen er jula og alle forventninger og som er knyttet til denne høytiden, med familie meg hit og dit. Mange er blant annet opptatt av alle eldre og ensomme som sitter alene i jula. Vel, jeg har skrevet en liten historie om at enkelte av disse kanskje sitter alene med god grunn.
Hvit jul— Blå jul
En ensom og selskapssyk dame, Marta Mikalsen (85),sitter på gamlehjemmet og ser ut av vinduet. Det er like før jul og Marta vet ikke riktig hva den vil bringe i år. Hun har pleid å tilbringe høytiden hos sin datter Evy, men nå som hun døde tidligere samme høst vet ikke Marta riktig hvor hun skal være i julen.
Marta er intetanende om at resten av familien krangler om hvem det er som skal arve ansvaret for å passe på at hun ikke sitter alene i jula. Både sønnen, Torkjell med familie og barnebarnet Geir har forpliktelser og ansvar ovenfor egen familie i julen, og ansvaret for Marta kommer som en ekstra belastning.
Kathrine, Geirs samboer planlegger en hvit bonderomantisk jul sammen med Geir og deres fire minedinevåre-barn, og blir opprørt når Geir forteller at oldemor kanskje kommer i jula. Hun vil at julen skal være en tid for familiekos og avslapning og ikke en tid full av forpliktelser og oppvarting. Geir på sin side føler seg trukket mellom flere stoler. Han føler et ansvar for at bestemoren ikke skal sitte alene i julen, men synes strengt tatt det er Torkjell som bør trø til. Han er også opptatt av å gjøre sin samboer tillags, og ser at julefreden er truet fra flere kanter. Han forsøker å prate med Torkjell, og klarer omsider å overtale ham til å stille opp for moren sin.
Med julen i boks pakker Geir og Kathrine alle fire ungene, akebrett, juleribbe, kaker, kofferter, julepynt og playstation i bilen. Det er sol, det er nysnø, tvillingene sover i hvert sitt bilsete, de har ”driving home for christmas” på cd i bilen. Kathrine har i tillegg greid å gå ned tre kilo før jul og har akkurat greid å presse seg inn i en snasen liten julekjole. Det lover bra for jula i år!
I påvente av telefoninvitasjonen som aldri kommer tar Marta Mikalsen saken i egne hender. Hun har strikket sokker til ungene og må i hvertfall få levert dem. Hun skjønner ikke hvorfor hun ikke hører noe, og haiker like godt til landstedet til Kathrine og Geir. Når familien så ankommer sitter Marta på trappa og venter. For å holde varmen har hun pakket seg inn i en pressenning
Tatt på senga og bestyrtet greier Kathrine og Geir greier å fylle rollen som gledelig overrasket vertskap, og ungene er glade for å møte oldemor igjen. Overfor Marta greier Kathrine å holde masken, men innvendig raser hun og benytter enhver anledning på tomannshånd til å ta det ut på Geir. Geir på sin side prøver fortvilet å få tak i Torkjell for å høre hva det er som har skjedd men sliter med telefondekningen ettersom det grenser til snøstorm utenfor. Familieidyllen begynner å slå sprekker....
...forsettelse følger...
